"I am a man" he told her,"and men do not consume pink beverages. Get thee gone woman, and bring me something brown" - Jace

KALENDER
N/A




Forside Kiyu's Story Bildegalleri Credits


Blog buddies

Anna . Helene . Konnichipuu .
Lisaixl . M-Linh . Pucko .
Rakel . Trimn

    Popular reads

  • A decade old scar
  • Being a rock (for strong people)
  • Relationships, who should understand who?
  • [fanart] Clary and Jace
  • So why did I choose pharmacy?
  • I like my music to be organic
  • What is 'beauty'?
  • Et Essay om Kjærlighet - Final edition
Posts Tagged ‘språk’

Kj og sj – oppgjør med språkfeil!

Monday, April 27th, 2009 by Kiyu

Idag vil jeg prate litt om norsk grammatikk. Ja, jeg er grammatikk-nazi selv om det hender at jeg “slip up” innimellom.

“Bli med på sjino,” sies det, og “sjøttet er mørt”. Kj- og sj-lyden blir mer og mer blandet om hverandre, og særlig da hos ungdommen i vår tid. Kanskje i fremtiden vil ikke kj-lyden finnes lenger. Den viktigste årsaken her ligger nok i Norges innvandrerbefolkning. Et helt nytt språk er litt av en utfordring å mestre, det sies som så at norsk er et av de vanskeligste språkene å lære seg. Med slike lumske feller som kj- og sj-lyden er det aldeles ikke merkelig at de heller velger den enkleste versjonen med s. Barn og ungdom som er så lett mottakelige for forandringer vil naturligvis plukke opp disse nye uttalemåtene i kontakt med innvandrerbarn og -ungdom.

Når ungdommen først har fått det i se gå si sj istedenfor kj, vil de raskt oppleve hvor mye enklere og energibesvarende det er å bytte ut kj med sj. For å uttale kj-lyden må de dytte tunga opp mot ganen for deretter å presse mot nesten lukkede tenner, noe som er mer anstrengende enn bare å bite sammen tennene og “blåse” (jeg testet ut dette selv under bokmålstentamen). Dette kan kanskje forklare hvordan ungdommen stadig “glemmer” å uttale kj-lyden, selv om de egentlig kjenner den godt og vil servere deg et praktfullt eksempel om du spør etter den. Det innebærer ubevisst mye mindre anstrengelse å si sj, noe som fører til bedre flyt og dermed gjør det mer naturlig å si, som i f.eks. sjole istedenfor kjole.

I tillegg kommer fremmedord inn og gir innflytelse, og det er da særlig den engelske sh-lyden i shake og ship som er identisk med den norske sj-lyden som ødelegger. Ungdommen bir utsatt for sj-lyden i mye større grad på grunn av dens “internasjonalitet”, mens kj-lyden — som virker mer eller mindre særegent norsk eller skandinavisk og dermed mindre brukt — blir satt i skyggen og “glemt”.

Men så kommer spørsmålet; skal vi gjøre noe med det? Skal vi stå ved sidelinja og se stumt på at en del av vårt språk svinner hen? Eller skal vi ta opp kampen for å redde kj-lyden mens vi fortsatt kan? Som “språk-nazi” og delvis nasjonalromantisk sier jeg at vi skal gå til aksjon før det er for sent. Venter vi for lenge, vil overtakelsen av sj bli for permanent og varig til å forandres på.

Ofte trengs det ikke mye; en liten påminnelse, en liten diskrét rettelse? Foreldre med norsk bakgrunn kan gjerne rette pent på sine poder og prinsesser når de hører en sj-lyd snike seg inn der den ikke hører hjemme. Drastiske tiltak som involverer hele nasjonen og omlegging av læreplaner er ikke nødvendig. Med tiden vil all påminnelsen ha blitt så innprentet at barna retter seg selv naturlig. Foreldre med utenlandsk bakgrunn vil naturligvis kanskje ha problemer med dette. I alle tilfeller er det mer sannsynlig at barna retter på foreldrene da de unge er mer i kontakt med norsk språk gjennom skole og fritidsaktiviteter.

Lærere, særlig norsklærere, kan med fordel gjøre det samme da de er utdannet nettopp for å lære bort og rette på feil. Sj-lyd der det skal være kj-lyd er tross alt en faktisk feil. Likevel må det ikke bli for “nazi” der karakterer og vurderinger på noen måte blir redusert, det er kun ment som en rettende påminnelse som skal gi resultater i et langsiktig løp. Blir en innprentet dag ut og dag inn vil en til slutt lære.

Det vil være viktig for eleven å kunne skille kj- og sj-lyden, særlig med tanke på konsekvensene for skriftmålet. Blir eleven for vant med å si sj for kj, kan det resultere i at eleven ikke lenger vil være i stand til å vurdere når en skal bruke kj, k eller skj. Eleven vil da slite med rettskriving, og ressurser som kunne ha blitt brukt til noe mer vettugt blir satt til å rette elementær grammatikk på et nivå hvor eleven egentlig skulle ha visst bedre.

I tillegg til skriftmålet kommer verbale misfårståelser inn hvor to relativt like ord kan forveksles med hverandre, slik som i kjede og skjede. Den eneste fonotiske forskjellen ligger i kj- og sj-lyden, men avhengig av hvilken lyd du bruker, vil det bety to helt forskjellige ting. Se for deg nå at du forteller noen om det fantastisk nye kjedet ditt. Selvfølgelig snakker du om gulltråden som ligger og blinker rundt halsen din, men for alle andre vil det høres ut som om du snakker om et langt mer intimt område. Og det bare fordi du sa sj istedenfor kj.

For å unngå liknende flauser i fremtiden hos våre nye arbeidsgivere og overkjøring av kapasitet hos lærerstaben, er det viktig at vi gjør noe med saken. Start idag, rett på våre lillebrødre og -søstre når vi hører en lumsk sj der den ikke skal være.

La oss rette på oss selv og bli med på kino.

Tags: grammatikk, kj, norsk, sj, språk
Posted in Kiyu's ramblings, Literature | 7 Comments »

Et essay om språk

Tuesday, December 2nd, 2008 by Kiyu

I den overfylte kantina summer det av liv. Mennesker kan sees over alt, armer og ben mingler til alle kanter, og høylytte stemmer bærer bortover rommet over hodene på folk som bølgeskvulp på et hav. I alt virvaret enser jeg både etnolekter og geolekter, men fint lite sosiolekter. Den lille praten vi hadde i norsktimen om språk har satt preg på meg. Jeg skrutiniserer situasjonen med blikket, helt oppslukt i arbeidet mitt. Men så må jeg snu meg. Noen har henvendt seg til meg og krever svar.
”But that’s because you’re clumsy!” svarer jeg iltert, oppgitt over å ha blitt dratt ut av den underbevisste analyseringen min. Hun sender meg et kritisk blikk. Jeg vet hva det betyr.
”Der kommer du med den engelsken din igjen.” Sukk.

”Norsk i hundre! Norsk som nasjonalspråk i globaliseringens tidsalder” heter det i et notat fra Språkrådet. Vi må ta vare på språket vårt, vår kultur og våre tradisjoner som hører fedrelandet til. Jeg gjentar; fedrelandet. Hva da med de av oss norske borgere, og her må jeg slå fast at jeg føler meg komplett norsk, som ikke føler seg så patrionistiske? De som føler at globalisering er en del av deres natur, at det egentlig ikke er så gæli? Er vi såkalte “forrædere”?

På vei til skolen prater jeg livlig med Kalle. Det er en merkelig samtale sett utenifra. Den ene parten bruker det velkjente norske språket, mens den andre deltageren merkelig nok holder det gående på engelsk, et språk som etter utseendet å dømme ikke er morsmålet.
”Why do you never reply me in English?” undrer jeg. Det er tross alt naturlig for han når han bruker det hjemme.
”Det føles merkelig ute i offentligheten. Folk kan synes at vi er… arrogante, at vi prøver å vise oss fram med engelsken.” Utsagnet hans gjør meg paff, jeg har aldri tenkt det på den måten før. Det har bare vært naturlig for meg å bruke det språket jeg uttrykker meg best i. Virkelig? Arrogant? Nei men se, har jeg nå ikke snublet over en ny type språkrasisme. Var det ikke nok med å gjøre narr av stakkarer som snakket et gebrokkent norsk? De måtte finne på noe negativt med engelsken også, eller hva?

Det kribler i ryggen, plutselig er jeg veldig bevisst på oppmerksomheten til folk rundt meg. Jeg innbiller meg at alle kikker stygt bort på oss etter å ha hørt engelsken min. Tankene svirrer rundt i hodet, den ene fabrikasjonen etter den andre baner seg vei fram til frontrekka, mater meg med grufulle ideer om hva folk tenker; ”Jasså, hun tror hun er noe som kan engelsk, hæ?” Jeg hever hodet resolutt og fortsetter samtalen på engelsk. Jeg har aldri før funnet et språk hvor jeg har uttrykt meg så rent og nøyaktig. Aldri før har jeg kunne sette ord på følelser og tanker til slik presisjon med et annet språk. Jeg nekter å la meg knekke. For meg er engelsk morsmålet mitt.

”Men du er da et internajsonalt menneske, du trenger da ikke å være lojal mot noen stater!” Det er Rolf som kommer med argumentet. Vi diskuterer hvorvidt det er umoralsk av meg mot Norge, som nå har blitt mer eller mindre mitt fedreland, å bruke så mye engelsk i hverdagen. Jeg nikker, smaker på ordene ”internasjonalt menneske”. Han har et poeng der. Med mine røtter fra det fjerne Østen, oppvekst i Norden og idealer og tankegang som samsvarer med Vesten, er jeg rett og slett en gigantisk kakemiks med flerfargede sjokoladelinser (non stop!) strødd utover på toppen.

Jeg lengter etter den dagen, den tiden hvor jeg kan bruke engelsk fritt uten at jeg må forsvare mitt valg, den dagen jeg ikke lenger trenger å parere spørsmål som ”hvorfor snakker du engelsk hele tiden?” og sarkastiske bemerkninger som ”du synes du er så viktig nå, eller hva?” med vittige svar. Dagens ungdom er faktisk mer nasjonalistiske enn hva politikere gir dem ”credit” for.

I kantina møter jeg blikket standhaftig med mitt eget. ”If looks could kill” har Trinh beskrevet det flere ganger når jeg kommer i humøret. Jeg snur meg muntert mot Kalle som sitter ved siden av meg, han lurer på hva jeg synes om at Obama vant valget. Et glis er å ane i munnviken min.

”Yes, it’s wonderful, isn’t it?”

Tags: essay, språk
Posted in Kiyu's ramblings, Literature | 6 Comments »

KIYU-SHII.NET © Kieu Ly "Kiyu" Truong