Preface.

En vanligvis travel gate står stille og våt en klar dag i oktober. Små og fargeglade gummistøvler gnukker mot fuktig asfalt en tidlig morgen, samtidig som skinnskoene til travle forretningsmenn- og kvinner får en heller mindre behagelig behandling der eierne utenksomt klakker høylytt av sted på vei mot møter og intervjuer.

Trærne står majestetiske ikledd kapper av rødt, oransje og gult der de svaier svakt i takt med den sterke brisen. Solen prøver for harde livet å strekke sine varmende hender ned til oss fortsatt intetanende mennesker som hutrer oss for den gustne vinden, men har hittil gjort en fantastisk dårlig jobb.
Rødt og gult virvler om hverandre i et forrykende tempo, når et vindkast uten forvarsel tar tak. De mangefargede flakene som stiger til værs mens de tar seg et par svinger før de virvler elegant ned og forbi oss. Kanskje setter det seg også et pent lite blad fast i håret ditt der det prøver å komme forbi deg.
Det er en vakker dans som skal holde på i et tidsspann som skal spenne over hele to måneder til fryd og skue for allmennheten. Det fine med denne siste akten på forestillingen, er at den kommer tilbake igjen år etter år. Og det beste med det hele? Den er helt kostnadsfri.

Høsten er stadiet hvor liv visner hen og går i dvale fram til den spirende våren. Det er stadiet hvor den udefinerbare overgangen mellom levende lys og stummende mørke holder til.
Når frosten kommer krypende bortover gressplenen på senhøsten og storparten av det kryende dyre- og plantelivet har gått til dvale, pakker vi frem tepper og pledd fra støvete skap og kabinett for så å krølle oss opp med en god bok og en kopp rykende varm kakao. Dagslyset begynner å minke for hver dag som går, og nettene blir bare lengre og lengre. Vi legger oss i stummende mørke og står opp neste morgen til et like stummende mørke.
Og en gang i slutten av oktober får vi atter igjen oppleve Amerikas store innflytelse på oss bleke nordmenn, denne gang i form av skikken å feire Halloween. Bedårende unger i grufulle kostymer trapper opp utenfor døren vår etter å ha fart rundt i natteluften på godterijakt. Om vi gir dem noe godt å knaske på eller ikke, er opp til oss selv. Dog, om vi nekter kan vi bli utsatt for et par mindre behagelige overraskelser i form av en noe mindre tradisjonell eggedosis på vår eiendom.

For mange er høsten en trist, mørk og våt tid, for andre er det en vakker tid fylt til randen av fascinerende farger og nyanser. For undertegnede er det en blanding av begge disse kontrastene. Men først og fremst er det en tid hvor kreativiteten får et stort spillerom. Det er en tid hvor den kreative sjelen virkelig får utfolde seg og slå seg løs.
Når det klare lyset spiller frem mellom rødtonede kastanjeblader og elvebredden er oversvømt av et oransje hav som står i kontrast med det asurblå vannet, er det på tide å ta frem utstyret og sette i gang. Å fange et forunderlig øyeblikk til forevigelse er noe alle burde prøve seg på.
En veldig fin følelse får du av å gå langs sentrumsgatene blant løvtrærne når vinden blåser friskt. Er du heldig, opplever du kanskje den praktfulle dansen som får deg til å stoppe opp og kikke opp i lufta i forundring. Et lite smil brer seg om leppene dine mens du undrer på om du får se det igjen.

Nettopp det fargesprakende løvfallet er hva som gjør at mange trykker høsten til sitt hjerte og omfavner det hvert eneste år med fryd og forundring.
Høsten er en tid for avslutning, en tid hvor det sprudlende tar farvel og blir erstattet med det uskyldige og kalde. Naturen vil nødig gå sin vei anonymt og glemt når den skal vike til fordel for den kalde snøen. Dermed eksploderer den i et fargespekter bestående av rødgule toner for at vi skal stoppe opp og beundre den en siste gang før den gir seg. En beundringsverdig finale til den siste akten på forestillingen før teppet faller.

Den guloransje prakten som pryder våre gater og skogholt i disse tider, er løvtrærnes egen måte å si takk for seg på.