…

Med morgendagens oppfinnelser overlater vi all arbeidskraft til de vi påtvinger naturens villmannskap slik at vi bare følger etter som oppsynsmenn.

Lyset blinker grelsk mot han fra lysstoffrørene. De er få og relativt langt plassert fra hverandre. han skritter haltende bort til borteste hjørne og gir henne et melankolsk blikk.
“På tide å gå av med pensjonen, jenta mi,” klapper han henne varsomt. Hun fnyser av han, anklager han for å forrådt henne, for å ha begått utroskap. Han hadde latt henne i stikken helt siden den skjebnesvangre dagen han fikk den snertne, nye yndlingen sin. Alle hadde klappet og vært overlykkelige. Jublet, til og med. Ingen hadde tatt notis av henne. Han sukker.
“Du har vært lojal mot meg i alle disse årene, men du veit da like godt som meg at jeg neppe er noen ungkar lenger. Kroppen min er ikke slik den en gang var, jeg holder ikke tritt.”
Han strekker ut det stive benet sitt.
Hun gråter innvendig.

I might post up the rest of the essay in January 2009, depending on how well it’s graded. (That’s right, I have no faith in my own writing.)