Med morgendagens oppfinnelser overlater vi all arbeidskraft til de vi påtvinger naturens villmannskap slik at vi bare følger etter som oppsynsmenn.
~Fritt etter ukjent forfatter
Lyset blinker grelsk mot han fra lysstoffrørene. De er få og relativt langt plassert fra hverandre. han skritter haltende bort til borteste hjørne og gir henne et melankolsk blikk.
“På tide å gå av med pensjonen, jenta mi,” klapper han henne varsomt. Hun fnyser av han, anklager han for å forrådt henne, for å ha begått utroskap. Han hadde latt henne i stikken helt siden den skjebnesvangre dagen han fikk den snertne, nye yndlingen sin. Alle hadde klappet og vært overlykkelige. Jublet, til og med. Ingen hadde tatt notis av henne. Han sukker.
“Du har vært lojal mot meg i alle disse årene, men du veit da like godt som meg at jeg neppe er noen ungkar lenger. Kroppen min er ikke slik den en gang var, jeg holder ikke tritt.”
Han strekker ut det stive benet sitt.
Hun gråter innvendig.
I might post up the rest of the essay in January 2009, depending on how well it’s graded. (That’s right, I have no faith in my own writing.)
Here’s one of two pairs of glasses I just ordered. I couldn’t find a picture of the other pair (which is my favorite) but I’m positive it’s the same brand.
I got two pair of glasses for less than 4000 NOK, now THAT’S a bargain! (It was a 2 for 1 deal)
I had a peek at my fall/winter term report today. YES, I GOT TWO 6! One in written Norwegian and one in oral English! Man, I’m so proud of myself right now (especiay the written Norwegian grade). Let me bask in my own satisfying light for a little while longer, eh!
Listening: Forrest Gump Suite Reading: De Fre og Han Som Gjør Galt Verre by Hans Frederik Follestad (No. fantasy) Watching:
I den overfylte kantina summer det av liv. Mennesker kan sees over alt, armer og ben mingler til alle kanter, og høylytte stemmer bærer bortover rommet over hodene på folk som bølgeskvulp på et hav. I alt virvaret enser jeg både etnolekter og geolekter, men fint lite sosiolekter. Den lille praten vi hadde i norsktimen om språk har satt preg på meg. Jeg skrutiniserer situasjonen med blikket, helt oppslukt i arbeidet mitt. Men så må jeg snu meg. Noen har henvendt seg til meg og krever svar.
”But that’s because you’re clumsy!” svarer jeg iltert, oppgitt over å ha blitt dratt ut av den underbevisste analyseringen min. Hun sender meg et kritisk blikk. Jeg vet hva det betyr.
”Der kommer du med den engelsken din igjen.” Sukk.
”Norsk i hundre! Norsk som nasjonalspråk i globaliseringens tidsalder” heter det i et notat fra Språkrådet. Vi må ta vare på språket vårt, vår kultur og våre tradisjoner som hører fedrelandet til. Jeg gjentar; fedrelandet. Hva da med de av oss norske borgere, og her må jeg slå fast at jeg føler meg komplett norsk, som ikke føler seg så patrionistiske? De som føler at globalisering er en del av deres natur, at det egentlig ikke er så gæli? Er vi såkalte “forrædere”?
På vei til skolen prater jeg livlig med Kalle. Det er en merkelig samtale sett utenifra. Den ene parten bruker det velkjente norske språket, mens den andre deltageren merkelig nok holder det gående på engelsk, et språk som etter utseendet å dømme ikke er morsmålet.
”Why do you never reply me in English?” undrer jeg. Det er tross alt naturlig for han når han bruker det hjemme.
”Det føles merkelig ute i offentligheten. Folk kan synes at vi er… arrogante, at vi prøver å vise oss fram med engelsken.” Utsagnet hans gjør meg paff, jeg har aldri tenkt det på den måten før. Det har bare vært naturlig for meg å bruke det språket jeg uttrykker meg best i. Virkelig? Arrogant? Nei men se, har jeg nå ikke snublet over en ny type språkrasisme. Var det ikke nok med å gjøre narr av stakkarer som snakket et gebrokkent norsk? De måtte finne på noe negativt med engelsken også, eller hva?
Det kribler i ryggen, plutselig er jeg veldig bevisst på oppmerksomheten til folk rundt meg. Jeg innbiller meg at alle kikker stygt bort på oss etter å ha hørt engelsken min. Tankene svirrer rundt i hodet, den ene fabrikasjonen etter den andre baner seg vei fram til frontrekka, mater meg med grufulle ideer om hva folk tenker; ”Jasså, hun tror hun er noe som kan engelsk, hæ?” Jeg hever hodet resolutt og fortsetter samtalen på engelsk. Jeg har aldri før funnet et språk hvor jeg har uttrykt meg så rent og nøyaktig. Aldri før har jeg kunne sette ord på følelser og tanker til slik presisjon med et annet språk. Jeg nekter å la meg knekke. For meg er engelsk morsmålet mitt.
”Men du er da et internajsonalt menneske, du trenger da ikke å være lojal mot noen stater!” Det er Rolf som kommer med argumentet. Vi diskuterer hvorvidt det er umoralsk av meg mot Norge, som nå har blitt mer eller mindre mitt fedreland, å bruke så mye engelsk i hverdagen. Jeg nikker, smaker på ordene ”internasjonalt menneske”. Han har et poeng der. Med mine røtter fra det fjerne Østen, oppvekst i Norden og idealer og tankegang som samsvarer med Vesten, er jeg rett og slett en gigantisk kakemiks med flerfargede sjokoladelinser (non stop!) strødd utover på toppen.
Jeg lengter etter den dagen, den tiden hvor jeg kan bruke engelsk fritt uten at jeg må forsvare mitt valg, den dagen jeg ikke lenger trenger å parere spørsmål som ”hvorfor snakker du engelsk hele tiden?” og sarkastiske bemerkninger som ”du synes du er så viktig nå, eller hva?” med vittige svar. Dagens ungdom er faktisk mer nasjonalistiske enn hva politikere gir dem ”credit” for.
I kantina møter jeg blikket standhaftig med mitt eget. ”If looks could kill” har Trinh beskrevet det flere ganger når jeg kommer i humøret. Jeg snur meg muntert mot Kalle som sitter ved siden av meg, han lurer på hva jeg synes om at Obama vant valget. Et glis er å ane i munnviken min.
I’m.. surprised. No, that’s underexaggerating it. I’m.. shocked? I don’t know.
Remember half of the Essay om kjærlighet essay that I posted two weeks ago? I was very happy with it at first, but then I started to wager. What if..?
There’s always a ‘what if’ somewhere.
School started today, and my first period was Norwegian. I knew I would get my essay back, and so I wasn’t too eager to get a look at my grade with all the depressing thoughts that had occoured to me lately. Thankfully my teacher didn’t hand them out at once, she first had a few words to say to us. She was mildly surprised and quite content that we were doing this good with this essay genre compared to the previous more normal ones. I’m not surprised, an essay is a more philosophical and reflecting text. I’d much rather write this than a boring article.
She wanted to read a few of the remarking ones that stood out, out loud for us before she handed the essays back, so we settled ourselves as comfortable as possible in our hard chairs and waited patiently for her to start.
She was silent for a bit, surely to consider how to best start it off, and then her overly dramatic voice echoed in the room.
“If two people share one, their destinies become intertwined. They’ll remain a part of each other’s lives no matter what.”
That’s when I started to laugh.
Both because the sudden realization dawned on me, and because her English pronouncing was.. well, not the best one I’ve heard. Certainly not from a teacher. (But her German is remarkable, though!) But I really shouldn’t have laughed though. All my classmates’ heads turned in my direction, and by the look they gave me, I realized that I had given myself away.
When my teacher had finished reading the more than two pages long essay, she paused again and the classroom went silent as if in after thought. Suddenly an applause boomed out of nowhere, and I was so taken aback that I started yelling “What the hell!” while I laughed again.
I really laugh too much, and certainly also at the most weird times. *chuckles*
She then started to talk about the traits of the essay, the techniques and style that was present in the essay to explain to us how it made the essay great. She then followed with two more essays, both of them impressive in their own way. One of them was Elisabeth’s. Why was I not surprised? I recognized it by the kåseri-ish style and the great language that is so very Elisabeth.
We both got a 6 on our essays. I was quite taken aback by mine. Very much so. BUT OH SO VERY HAPPY :D *grins* I will post the full-length, final edition of the essay later today if you wish to read it The final edition is up, you can access it through here.
I feel very very content today! I feel like I’ve succeeding in so much, because I found a way to keep myself awake in physics class aswell. I doodle! I think physics class will be very productive from now on. Reflecting over thoughts and ideas in class? Checked. Doodling in my physics book during class? Checked. No more sleeping and therefore no pooking from Snorre? Definitely checked. Still get the stuff the teacher is preaching about even though my focus is somewhere far away? Checked.
Yes, I absolutely like this! Ahh, well. I guess I’ll have to show you today’s product from physics class. Just click it, will ya?
I also found out today that Elisabeth is reading Twilight aswell. She’s going to start on New Moon, the second book now that it has arrived though. I think I will lend her my Eclipse if she wants to borrow it :3
Alice, oh Alice. I would have sworn I was your twin when you were still a human if only we weren’t born in a complete different era. Time for some fanart of my second favorite Cullen!
Listening to: Rikki – Suteki Da Ne Reading: Eclipse by Stephenie Meyer (Am. fantasy/romance) Watching: -
Hallo der godtfolk! Som dere sikkert la merke til, kommenterte jeg ikke noe selv på den forrige blogposten. Jeg var på nære nippet til å gjøre det flere ganger, men bet det alltid i meg. Det kom ikke av at jeg hadde noe spesielt konfrontere å si, men heller det stikk motsatte. Responsen var akkurat slik jeg håpet at den skulle være, så jeg er meget tilfreds.
Det dere leste og kommenterte på forrige post, er ikke noe ringere enn omtrent halvparten(og førsteutkastet) av en skoleoppgave jeg leverte inn to dager etter at jeg postet den opp her på bloggen. Jeg ville skape diskusjon rundt temaet samtidig som jeg ville se hva den allmenne oppfattelsen var blant leserne, og jeg må si at essayet mitt gjorde nytten. Jeg er veldig glad for at dere kommenterte med lange og utfyllende svar. Jo lengre og mer kompleks, jo bedre! Jeg håper dere aldri kvier dere for å skrive lange kommentarer, for jeg elsker å lese dem! (C’mon, jeg vet dere elsker å skrive dem også!) For min del kan dere like gjerne skrive en hel roman, I don’t mind at all : D
Men joda, essayet er levert inn og nå er det bare å krysse fingrene for en dugelig karakter. Jeg er så skuffet over meg selv i norsken i det siste. Jeg er så litterært interessert av meg, men likevel skriver jeg bare piss og ingenting. Kommer kanskje av at sjangrene jeg blir satt til å skrive ikke akkurat er de mest ideelle til min person. Akk, man kan ikke alltid gjøre det man liker best her i livet.
Ups and downs.
Nå har det seg også slik at det er mange som besøker denne bloggen her og bare leser og aldri kommenterer. BOOO SLASKER! MH og dere andre, lær dere å kommentere! Det ville vært veldig hyggelig å få vite hvem det er som kommer innom, så det ville vært fint om dere kunne ha skreket ut ved å legge igjen en kommentar i denne posten. Slik at jeg ikke blir så overrasket hver gang dere forteller meg at dere vet både ditt og datt og har vært inne på bloggen min jevnt og trutt og bla bla bla. (Jeg blir like overrasket for hver gang en ny person forteller meg det) For all del, om dere innbitt må stå på deres og være anonyme så vær så god. Men det ville jo vært veldig hyggelig med en liten kommentar, eller hva? Bare sånn “MH WAS HERE” eller noe i den duren. Jeg mener såklart i denne posten, det blir vel merkelig om dere skulle fortsette å si “-NAVN- WAS HERE” i hver eneste post.
Med det til side vil jeg bare si at jeg er glad i alle leserne mine. You are what makes me blog, you know! I det siste har jeg vært veldig stresset og busy dog, så jeg har ikke blogget stort mye. Jeg er i tillegg inne i en sterkere filosoferingsfase enn vanlig, så det blir mer litteratur, poesi og reflekterende tanker som er ute og går. Dere ser ikke så mye av det på bloggen, men om dere hadde kjent meg i virkeligheten. Action honey, action.
Det er også verdt å nevne at vår kjære My Hang fra Moss er på besøk i Porsgrunn nå. Such a tender and sweet girl she is, hun minner meg om de yndige pikene som man ser i phim tao. Co tho, pleier jeg å kalle henne. Haha. Hun er på nære nippet til å slå til meg hver gang. Eller så bare innbiller jeg meg at hun gjør det. TEEHEE.
Uansett har vi svosjet opp og ned og litt rundt omkring med henne her i byen, og nå nettopp sa jeg “snakkes” til henne før hun forsvant ut inngangsdøren min sammen med Hoa Mi. De kommer opp igjen imorgen for å jobbe med noe, dog. Hva det er vi skal jobbe med kan jeg nok dessverre ikke avsløre. Hvem vet HVEM det er som lurker her inne. (HINT folkens. Skrik ut :D)
Men jeg må likevel få vise dere en økt fra idag. Et produkt av mine allerede malte fingre pluss de respektive eierene til neglene.
Hører på: Utada Hikaru – Flavor of Life~Ballad version~ Leser: Artemis Fowl og Opalbedraget (Irsk fantasy/spenningsroman) Ser på: -
Oppdateringer:
Liten oppdatering på cosplay>Haruhi
+ en god del nye sitater i sitatboksen oppe i høyre hjørne av layouten
“If two people share one, their destinies become intertwined.
They’ll remain a part of each other’s lives no matter what.”
- Riku, Kingdom Hearts
Å være bundet til hverandre med et magisk bånd. Å tilhøre hverandre, og kun hverandre. Å ikke måtte dele med andre personer. Å trenge hverandre og vite at den andre også trenger deg. All usikkerhet hviskes vekk, alle bekymringer vaskes av gårde med strømmen. Kun oss, alene. Til evigheten skiller oss ad.
Det sies at om jeg deler en Paopufrukt med min utkårede, vil våre skjebner bli knyttet sammen for evigheten. Uansett hva som skjer, uansett hvilket utfordringer som kommer stormende imot oss og blokkerer våre veier, vil vi alltid være en del av hverandres liv. Uatskillelige. Ukomplette uten den andre halvdelen. Som Ying og Yang.
“These violent delights have violent ends
And in their triumph die, like fire and powder,
Which, as they kiss, consume.”
Den dype og intense kjærligheten vi kjenner igjen fra klassikere som Romeo and Juliet ser ut til å være som forduftet når jeg kikker på det nyinnflyttede paret over gata. Nyforelskede er de nok, men akk, så overfladisk det virker. Om et par år kommer de mest sannsynlig til å gå lei hverandre. Nå til dags skifter vi partnere like ofte som vi skifter felger på bilen vår, og skilsmissetallene er høyere enn noen sinne. Forelskelse er viktig i og for seg – det er der alt stammer fra likevel. Men å sammenligne det med den kjærligheten jeg gjerne kunne ha sett mer av, nei det er da vakre og mystiske Edward Cullen fra kjærlighetsromanen Twilight stepper inn og sier; ”You compare one small tree to the entire forest.”
Det er ikke før jeg sitter godt til rette i en av de vinrøde kinostolene i Kino1 i Skien med ei venninne at jeg finner det jeg leter etter. I filmen Enchanted møter jeg på en helt spesiell person med en sprudlende unik personlighet. Giselle, ei prinsesse som skal gifte seg med prinsen av Andalasia som hun traff så sent som i går, svinser lykkelig omkring på skjermen omringet av dyrevennene sine mens hun synger drømmende for seg selv og sine;
”I’ve been dreaming of a true love’s kiss, and a prince I hope will come with this. So to spend a life of endless bliss, just find who you love through true love’s kiss.”
Fraser som ”kjærlighet ved første blikk”, ”lykkelige alle sine dager” og ”den rette” ser ut til å dominere vokabularet hennes til de grader, og det ser neimen ikke ut til at hun bekymrer seg over at hun bare har kjent sin store kjærlighet i knappe minutter før hun tropper opp til sitt eget bryllup dagen etter.
Hun simpelthen sprudler over av entusiasme om kjærlighetens kraft når hun treffer alenefar og skilsmissemegler Robert i det mindre idylliske New York etter å ha blitt lurt trill rundt av den onde stemoren til prins Edward og dumpet i den fæle virkeligheten.
”Why haven’t you married Nancy yet? You must love her, don’t you believe in true love?” spør hun forskrekket når Robert avslører at han har hatt følge med kjæresten sin i 5 år uten snurten av en ring på fingeren. At to personer som er forelsket ikke har giftet seg, anser Giselle som noe helt forferdelig. En skam er det. For ifølge Giselle er ekte kjærlighet og ”a true love’s kiss” det mektigste og viktigste på jord.
Robert på sin side har hatt så mange skilsmissesaker å hamle med på jobb at han for lenge siden har gitt opp ideen om ’den rette’.
”True love only exists in fantasies and in my daughter’s fairytales. And besides, it’s impossible to love someone that fast.” svarer han irritert når han får høre om hvordan hun møtte på prinsen sin og skulle gifte seg kun en dag etter at de traff hverandre.
Er det virkelig slik vi moderne mennesker tenker nå til dags? Finnes virkelig ikke ekte kjærlighet lenger? Er det bare noe vi kan oppleve i en drømmetilværelse? Bare noe vi finner i eventyr, filmer og gamle Shakespeare-stykker?
Har vi virkelig gått så langt i fornuftens ånd at vi har nektet oss selv å drømme?
