“If two people share one, their destinies become intertwined.
They’ll remain a part of each other’s lives no matter what.”
- Riku, Kingdom Hearts

Å være bundet til hverandre med et magisk bånd. Å tilhøre hverandre, og kun hverandre. Å ikke måtte dele med andre personer. Å trenge hverandre og vite at den andre også trenger deg. All usikkerhet hviskes vekk, alle bekymringer vaskes av gårde med strømmen. Kun oss, alene. Til evigheten skiller oss ad.
Det sies at om jeg deler en Paopufrukt med min utkårede, vil våre skjebner bli knyttet sammen for evigheten. Uansett hva som skjer, uansett hvilket utfordringer som kommer stormende imot oss og blokkerer våre veier, vil vi alltid være en del av hverandres liv. Uatskillelige. Ukomplette uten den andre halvdelen. Som Ying og Yang.

“These violent delights have violent ends
And in their triumph die, like fire and powder,
Which, as they kiss, consume.”

Den dype og intense kjærligheten vi kjenner igjen fra klassikere som Romeo and Juliet ser ut til å være som forduftet når jeg kikker på det nyinnflyttede paret over gata. Nyforelskede er de nok, men akk, så overfladisk det virker. Om et par år kommer de mest sannsynlig til å gå lei hverandre. Nå til dags skifter vi partnere like ofte som vi skifter felger på bilen vår, og skilsmissetallene er høyere enn noen sinne. Forelskelse er viktig i og for seg – det er der alt stammer fra likevel. Men å sammenligne det med den kjærligheten jeg gjerne kunne ha sett mer av, nei det er da vakre og mystiske Edward Cullen fra kjærlighetsromanen Twilight stepper inn og sier; ”You compare one small tree to the entire forest.”

Det er ikke før jeg sitter godt til rette i en av de vinrøde kinostolene i Kino1 i Skien med ei venninne at jeg finner det jeg leter etter. I filmen Enchanted møter jeg på en helt spesiell person med en sprudlende unik personlighet. Giselle, ei prinsesse som skal gifte seg med prinsen av Andalasia som hun traff så sent som i går, svinser lykkelig omkring på skjermen omringet av dyrevennene sine mens hun synger drømmende for seg selv og sine;
”I’ve been dreaming of a true love’s kiss, and a prince I hope will come with this. So to spend a life of endless bliss, just find who you love through true love’s kiss.”

Fraser som ”kjærlighet ved første blikk”, ”lykkelige alle sine dager” og ”den rette” ser ut til å dominere vokabularet hennes til de grader, og det ser neimen ikke ut til at hun bekymrer seg over at hun bare har kjent sin store kjærlighet i knappe minutter før hun tropper opp til sitt eget bryllup dagen etter.

Hun simpelthen sprudler over av entusiasme om kjærlighetens kraft når hun treffer alenefar og skilsmissemegler Robert i det mindre idylliske New York etter å ha blitt lurt trill rundt av den onde stemoren til prins Edward og dumpet i den fæle virkeligheten.
”Why haven’t you married Nancy yet? You must love her, don’t you believe in true love?” spør hun forskrekket når Robert avslører at han har hatt følge med kjæresten sin i 5 år uten snurten av en ring på fingeren. At to personer som er forelsket ikke har giftet seg, anser Giselle som noe helt forferdelig. En skam er det. For ifølge Giselle er ekte kjærlighet og ”a true love’s kiss” det mektigste og viktigste på jord.
Robert på sin side har hatt så mange skilsmissesaker å hamle med på jobb at han for lenge siden har gitt opp ideen om ’den rette’.
”True love only exists in fantasies and in my daughter’s fairytales. And besides, it’s impossible to love someone that fast.” svarer han irritert når han får høre om hvordan hun møtte på prinsen sin og skulle gifte seg kun en dag etter at de traff hverandre.

Er det virkelig slik vi moderne mennesker tenker nå til dags? Finnes virkelig ikke ekte kjærlighet lenger? Er det bare noe vi kan oppleve i en drømmetilværelse? Bare noe vi finner i eventyr, filmer og gamle Shakespeare-stykker?

Har vi virkelig gått så langt i fornuftens ånd at vi har nektet oss selv å drømme?