I den overfylte kantina summer det av liv. Mennesker kan sees over alt, armer og ben mingler til alle kanter, og høylytte stemmer bærer bortover rommet over hodene på folk som bølgeskvulp på et hav. I alt virvaret enser jeg både etnolekter og geolekter, men fint lite sosiolekter. Den lille praten vi hadde i norsktimen om språk har satt preg på meg. Jeg skrutiniserer situasjonen med blikket, helt oppslukt i arbeidet mitt. Men så må jeg snu meg. Noen har henvendt seg til meg og krever svar.
”But that’s because you’re clumsy!” svarer jeg iltert, oppgitt over å ha blitt dratt ut av den underbevisste analyseringen min. Hun sender meg et kritisk blikk. Jeg vet hva det betyr.
”Der kommer du med den engelsken din igjen.” Sukk.
”Norsk i hundre! Norsk som nasjonalspråk i globaliseringens tidsalder” heter det i et notat fra Språkrådet. Vi må ta vare på språket vårt, vår kultur og våre tradisjoner som hører fedrelandet til. Jeg gjentar; fedrelandet. Hva da med de av oss norske borgere, og her må jeg slå fast at jeg føler meg komplett norsk, som ikke føler seg så patrionistiske? De som føler at globalisering er en del av deres natur, at det egentlig ikke er så gæli? Er vi såkalte “forrædere”?
På vei til skolen prater jeg livlig med Kalle. Det er en merkelig samtale sett utenifra. Den ene parten bruker det velkjente norske språket, mens den andre deltageren merkelig nok holder det gående på engelsk, et språk som etter utseendet å dømme ikke er morsmålet.
”Why do you never reply me in English?” undrer jeg. Det er tross alt naturlig for han når han bruker det hjemme.
”Det føles merkelig ute i offentligheten. Folk kan synes at vi er… arrogante, at vi prøver å vise oss fram med engelsken.” Utsagnet hans gjør meg paff, jeg har aldri tenkt det på den måten før. Det har bare vært naturlig for meg å bruke det språket jeg uttrykker meg best i. Virkelig? Arrogant? Nei men se, har jeg nå ikke snublet over en ny type språkrasisme. Var det ikke nok med å gjøre narr av stakkarer som snakket et gebrokkent norsk? De måtte finne på noe negativt med engelsken også, eller hva?
Det kribler i ryggen, plutselig er jeg veldig bevisst på oppmerksomheten til folk rundt meg. Jeg innbiller meg at alle kikker stygt bort på oss etter å ha hørt engelsken min. Tankene svirrer rundt i hodet, den ene fabrikasjonen etter den andre baner seg vei fram til frontrekka, mater meg med grufulle ideer om hva folk tenker; ”Jasså, hun tror hun er noe som kan engelsk, hæ?” Jeg hever hodet resolutt og fortsetter samtalen på engelsk. Jeg har aldri før funnet et språk hvor jeg har uttrykt meg så rent og nøyaktig. Aldri før har jeg kunne sette ord på følelser og tanker til slik presisjon med et annet språk. Jeg nekter å la meg knekke. For meg er engelsk morsmålet mitt.
”Men du er da et internajsonalt menneske, du trenger da ikke å være lojal mot noen stater!” Det er Rolf som kommer med argumentet. Vi diskuterer hvorvidt det er umoralsk av meg mot Norge, som nå har blitt mer eller mindre mitt fedreland, å bruke så mye engelsk i hverdagen. Jeg nikker, smaker på ordene ”internasjonalt menneske”. Han har et poeng der. Med mine røtter fra det fjerne Østen, oppvekst i Norden og idealer og tankegang som samsvarer med Vesten, er jeg rett og slett en gigantisk kakemiks med flerfargede sjokoladelinser (non stop!) strødd utover på toppen.
Jeg lengter etter den dagen, den tiden hvor jeg kan bruke engelsk fritt uten at jeg må forsvare mitt valg, den dagen jeg ikke lenger trenger å parere spørsmål som ”hvorfor snakker du engelsk hele tiden?” og sarkastiske bemerkninger som ”du synes du er så viktig nå, eller hva?” med vittige svar. Dagens ungdom er faktisk mer nasjonalistiske enn hva politikere gir dem ”credit” for.
I kantina møter jeg blikket standhaftig med mitt eget. ”If looks could kill” har Trinh beskrevet det flere ganger når jeg kommer i humøret. Jeg snur meg muntert mot Kalle som sitter ved siden av meg, han lurer på hva jeg synes om at Obama vant valget. Et glis er å ane i munnviken min.
”Yes, it’s wonderful, isn’t it?”
“If looks could kill”…. da hadde phuc dødd for lenge sida.
Det tok litt tid før eg satte meg ned for å lese denne, men eg er glad eg gjorde det. Det er eit steike godt essay.
Sjølv så har eg alltid vore bevisst på at eg snakker og skriv klarere på engelsk enn på norsk, men ”Det føles merkelig ute i offentligheten. Folk kan synes at vi er… arrogante, at vi prøver å vise oss fram med engelsken.” er veldig godt sagt. Det har mindre med språk-rasisme enn det har med norm, vane og forståelse.
Det er norm at så vidt ein kan så snakker ein språket til dei rundt seg om ein kan det. Å snakke norsk rundt ein som ikkje kan norsk i det heile tatt er ufattelig respektlaust, derfor skifter dei fleste over til engelsk om dei kan. På samme måte så snakker ein norsk rundt andre nordmenn om ein kan det. I denne retningen er det sjølvsagt ikkje respektlaust så vidt eg kan sjå det, det er heller “A Peacock in the Land of Penguins”, eller lignende prinsipp. Sjølv om det ikkje er slik du ynskjer å framstå, så er det i all sannsynlighet resultatet.
Det har jo også med vane og kva ein får til. Om man skal bytte mellom språk heile tida så kan dei fleste slite ganske tungt. Ikkje alle får til å bytte mellom norsk og engelsk uten å streve. Sjølv så kan eg slite med å sjå forskjellen til tider, begge språk er såpass integrert, men for andre så kan det sammenlignes med å snakke med to forskjellige mennesker om to forskjellige tema samtidig – noko som er ganske vanskelig.
Dessverre har det også med forståelse for dine omgivelser også, som samsvarer med norm og vane, til og med evne. Til tross for at me bur i Norge kor engelsk er ufattelig utbredt, så er det voldsomt mange som ikkje berre slit med engelsk, men får rett og slett ikkje til å følge det i muntlig format. Manglende evne innen skriftlig engelsk fins også i stor grad, men det er ikkje viktig i denne sammenhengen. Det er kanskje litt overraskende, men det er paraleller til vane og evne; treng ein ikkje bruke det, så faser ein det ut av hodet.
Du får kjefte på meg om eg er fullstendig ute på viddene ;)
Du har så rett så rett! Det var faktisk et debattinnlegg om nettopp ditt andre avsnitt (hvis vi ser bort fra den første setningen din) i noen vedlagte tekster i oppgaveheftet mitt. Respektløst. Som du sa vil jeg ikke si at min sammenheng er respektløs, og jeg ser klart poenget når det blir myntet på personer som er svake i engelsk. Takk så mye for skryt! Det er det andre essayet jeg har skrevet i hele mitt liv. I think I have a knack for the Norwegian genre essay :3
Det er forresten supert av deg å skrive nogenlundende på nynorsk, for jeg trenger sårt trening i det! Om du ikke har noe imot det, vil jeg veldig gjerne at du skriver nynorsk fullt ut i fremtidige kommentarer :3
Haha, kan sjølvsagt køyre litt hardt på nynorsken, treng trening eg òg, og no som du peikar på det så ser eg jo sjølvsagt med ein gong kor utruleg dårleg nynorsken min har vorten ;)
Eg legg att ein kommentar i bloggen din Kiyu! (Berre for å ha gjort det, liksom.)
…Huh. Igjen, det er inmari rart for meg – som har dette språket (strengt tatt amerikansk da, om du må påpeke det) som et av mine morsmål – å lese om dette. Om folk som skulle ønske det var deres. O__o
Jeg skulle gjerne ha kunnet et kult asiatisk språk! Lære meg litt, Kiyu, pretty please with the beautiful face and lovely smile and sugar and honey on top? :D
For min del går det litt opp i opp – men jeg merker jeg kan bli litt irritert på de femtenåringene som jeg…”finner” XD (“whom I find” – skyld på at jeg har vært 3 mnd i Japan og snakker bare engelsk om jeg ikke snakker japansk) ganske høylydte og slitsomme fra før av (og det skal en del til. Jeg er vant til hyperaktivitet fra mine venner :P) når de bare snakker engelsk. Og særlig om jeg da hører at de snakker noe feil! =P Hvorfor? Hmm… kanskje fordi jeg synes det er rart når de er 100% norske og bor i Norge. Og kanskje særlig fordi når de først snakker engelsk, så synes jeg de bør være gode nok til å snakke det feilfritt. Så det irriterer meg om de snakker feil. :P (Jeg tror det er pga. noe sånt. Men jeg har ikke tenkt nøye over det. Sier aldri noe om det. De må få lov å gjøre som de vil. Jeg kan holde tankene mine for meg selv.)
Så lenge folk ikke gjør orddelingsfeil i norsk fordi de snakker/skriver for mye engelsk er det greit for meg. Ananas ringer ikke! XD