“If two people share one, their destinies become intertwined.
They’ll remain a part of each other’s lives no matter what.”
- Riku, Kingdom Hearts
Å være bundet til hverandre med et magisk bånd. Å tilhøre hverandre, og kun hverandre. Å ikke måtte dele med andre personer. Å trenge hverandre og vite at den andre også trenger deg. All usikkerhet hviskes vekk, alle bekymringer vaskes av gårde med strømmen. Kun oss, alene. Til evigheten skiller oss ad.
Det sies at om jeg deler en Paopufrukt med min utkårede, vil våre skjebner bli knyttet sammen for evigheten. Uansett hva som skjer, uansett hvilket utfordringer som kommer stormende imot oss og blokkerer våre veier, vil vi alltid være en del av hverandres liv. Uatskillelige. Ukomplette uten den andre halvdelen. Som Ying og Yang.
“These violent delights have violent ends
And in their triumph die, like fire and powder,
Which, as they kiss, consume.”
Den dype og intense kjærligheten vi kjenner igjen fra klassikere som Romeo and Juliet ser ut til å være som forduftet når jeg kikker på det nyinnflyttede paret over gata. Nyforelskede er de nok, men akk, så overfladisk det virker. Om et par år kommer de mest sannsynlig til å gå lei hverandre. Nå til dags skifter vi partnere like ofte som vi skifter felger på bilen vår, og skilsmissetallene er høyere enn noen sinne. Forelskelse er viktig i og for seg – det er der alt stammer fra likevel. Men å sammenligne det med den kjærligheten jeg gjerne kunne ha sett mer av, nei det er da vakre og mystiske Edward Cullen fra kjærlighetsromanen Twilight stepper inn og sier; ”You compare one small tree to the entire forest.”
Det er ikke før jeg sitter godt til rette i en av de vinrøde kinostolene i Kino1 i Skien med ei venninne at jeg finner det jeg leter etter. I filmen Enchanted møter jeg på en helt spesiell person med en sprudlende unik personlighet. Giselle, ei prinsesse som skal gifte seg med prinsen av Andalasia som hun traff så sent som i går, svinser lykkelig omkring på skjermen omringet av dyrevennene sine mens hun synger drømmende for seg selv og sine;
”I’ve been dreaming of a true love’s kiss, and a prince I hope will come with this. So to spend a life of endless bliss, just find who you love through true love’s kiss.”
Fraser som ”kjærlighet ved første blikk”, ”lykkelige alle sine dager” og ”den rette” ser ut til å dominere vokabularet hennes til de grader, og det ser neimen ikke ut til at hun bekymrer seg over at hun bare har kjent sin store kjærlighet i knappe minutter før hun tropper opp til sitt eget bryllup dagen etter.
Hun simpelthen sprudler over av entusiasme om kjærlighetens kraft når hun treffer alenefar og skilsmissemegler Robert i det mindre idylliske New York etter å ha blitt lurt trill rundt av den onde stemoren til prins Edward og dumpet i den fæle virkeligheten.
”Why haven’t you married Nancy yet? You must love her, don’t you believe in true love?” spør hun forskrekket når Robert avslører at han har hatt følge med kjæresten sin i 5 år uten snurten av en ring på fingeren. At to personer som er forelsket ikke har giftet seg, anser Giselle som noe helt forferdelig. En skam er det. For ifølge Giselle er ekte kjærlighet og ”a true love’s kiss” det mektigste og viktigste på jord.
Robert på sin side har hatt så mange skilsmissesaker å hamle med på jobb at han for lenge siden har gitt opp ideen om ’den rette’.
”True love only exists in fantasies and in my daughter’s fairytales. And besides, it’s impossible to love someone that fast.” svarer han irritert når han får høre om hvordan hun møtte på prinsen sin og skulle gifte seg kun en dag etter at de traff hverandre.
Er det virkelig slik vi moderne mennesker tenker nå til dags? Finnes virkelig ikke ekte kjærlighet lenger? Er det bare noe vi kan oppleve i en drømmetilværelse? Bare noe vi finner i eventyr, filmer og gamle Shakespeare-stykker?
Har vi virkelig gått så langt i fornuftens ånd at vi har nektet oss selv å drømme?
Related Posts
Tags: cullen, edward, enchanted, essay, giselle, kjærlighet, literaure, litteratur
Las Fruits Basket her hin dagen, ein manga med til tider sprø humor, masse hinting mot yaoi, og refleksjoner til tusen. Det er greit nok, det var ikkje det eg ville påpeke. Det som slo meg i heile serien var ein uttalelse som fekk meg til å reflektere ein heil del på det eg hadde lest – “Their relationship was founded on trust from the beginning, not looks or anything else”. Noke slikt som det.
Er det kjærlighet? Før ein kan drømme om kjærlighet bør ein vel strengt talt vite kva det er. Er det tillit, sex, ein klem, barn, eller? Trenger ein kjærlighet så lenge ein har kvarandre? Kan ein ikkje sei at kjærlighet er noke for andre, og så leve sammen uten de illusjoner som finnes om kva det burde vere?
Kjærlighet er idealisert til tusen, kanskje det er derfor den/det er så skjørt, fordi ordet og dets meining er misbrukt, brukt og kastet, sendt rundt som ein sprettball. Heilt til ordets meining er ein drøm som alle higer etter så desperat at drømmen og ordet blir viktigere enn grunnlaget.
Kanskje. Kanskje ikkje. Merkelig nok så tenker eg på det gamle ordtaket om at graset er alltid grønnere på den andre sida.
Noen mener at man skal kunne lukte seg frem til en partner som passer for deg (forskning tilsier at det er slik), og det kan nok stemme. Tenk på all parfyme, sminke og annet ræl som blir brukt idag. Kanskje vi i søken etter å bli perfekte på utsiden mister evnen til å finne den personen vi virkelig passer med? Kanskje det personen mange forelsker seg i er så dekket til av “løgn” at når “sannheten” kommer for dagen, så passer man ikke sammen?
Personlig tror jeg at man må få lov til å være den man er. Jeg f.eks kan jo ofte kalle personer for “tosk” (eller andre lignende spydigheter), så en person som lett tar seg nær av slike ting, vil nok ikke passe med meg over tid. Man må finne en slags humor som man har seg i mellom. Jeg og Janne har f.eks “DU er dust”, “DIN feil”, “Da vil jeg heller gjøre DET enn å være med deg! :toda:” osv. Man må vel bare finne en kjemi man har seg i mellom, og holde den ved like. Kan jo nevne kjapt at jeg leste i et blad om hva folk hadde inngravert i gifteringene sine; Jeg likte den det stod “Din Dust” i.
En annen mulighet er at vi ikke er realistiske. Noen forventer vel gull og grønne skoger i alle retninger. Dessuten er mennesker ting som forandrer seg over tid. Spesielt de yngre av oss. Hvem vi er en dag, trenger ikke være den vi er to måneder senere. Våre behov og ønsker forandrer seg.
En annen grunn til at skillsmisser er så mye mer vanlig idag, er nok fordi det ikke lenger er noe galt i det. Det er sosialt akseptert greit å bli skillt. Slik var det ikke før i tiden.
Nya, stopper her jeg. Før jeg skriver en roman om temaet. ;P
Måtte stoppe meg sjølv frå å begynne på ein roman eg og!
Tja, jeg tror ikke kjærlighet er så mye annerledes nå enn hva den var. Det skrives da ting i dag der de er like glade i hverandre som i “Romeo og Julie”. Og jeg tror det var MYE ulykkelige ekteskap før i tiden og, det var bare ikke sosialt akseptert å innrømme det. Kanskje det at det er så akseptert nå gjør at vi gir opp litt for fort? Jeg vet ikke, jeg har ærlig talt ikke så mye erfaring med det. ;P Men jeg må si at den greia med at man må være “alt for hverandre” gjør meg litt kvalm. Thomas betyr utrolig mye for meg og kommer ofte i første rekke, men vi er da en egne, selvstendige personer også. Med egne liv og egne meninger. Og godt er det. Liek; hvis han plutselig bestemte seg for at han av en eller annen grunn skulle flytte til Hammerfest betyr ikke det at jeg ville kastet fra meg alt og fulgt etter ham. Det vil ofte folk romaner. Betyr det at jeg ikke elsker ham høyt nok? Det kommer selvfølgelig mye an på situasjonen hva jeg hadde gjort, men når jeg leser/ser ting der personen lett kaster bort hele livet sitt for personen hun/han elsker så syns jeg mer synd på personen enn noe annet. For personen kan ikke ha mye til liv. Det er en forskjell på fiksjon og virkelighet, og det er en grunn til at romantikken er navnet på en periode der man overdrev. ;P
Kanskje også en annen grunn til at folk gir opp; de forventer for mye. Jeg tror alle burde gjøre kjærlighet til det som føles riktig ut for dem selv og ikke tenke så mye på hvordan det “skal” være. Folk er forskjellige. :3 Og jeg synes vi skal være forsiktige med å dømme andres kjærlighetsliv. Noen vil være “ett” og andre vil ha et helt eget liv. De fleste er vel et sted i mellom. n_n
Bah, jeg tror ALLE kan skrive en roman om dette. Det er mye mer jeg kan skrive for å forklare bedre, men jeg stopper her. :P
Nii-san: Hvis man ikke tåler spydigheter holder man ikke ut med deg i en dag en gang. ;P Og hva med gifteringer med :toda: og :todanya: i? ;D
Morghus: Oh, bare skummet gjennom det du hadde skrevet før jeg skrev mitt, men jeg ser nå at du skrev en del av det samme som meg. :3
Deal. Tenkte på det samme faktisk :nya:
Leste essayen din, den var kjempe bra! Jeg elsket at du brukte Twilight quotes! Ønska vi hadde like interessante temaer på skolen X(
Selv om jeg ikke har mye erfaring i den ” avdelingen ” så tror jeg at det ikke finnes noe fasit når det gjelder kjærlighet. Alle har sin egen verson om hva de synes kjærlighet er og hvordan den burde være. Om hvordan de vil at et forhold skal være og hvordan de vil bli elsket.
Jeg følte jeg måtte bare si dette fordi det er så mange som dømmer andre på den måten de elsker noen. At feks. som det ble sagt tidligere: at hvis personen du likte flyttet bort og du ble ikke lei deg, men kanskje glad på hans veiene istedet. Så betyr det ikke at du elsker ikke personen. Det er bare det at du har en annen oppfatning av hvordan kjærlighet er. Ikke sant? Så det er det jeg sier: Jeg liker ikke at andre dømmer andre, det finnes ingen fasit på kjærlighet…….
“Love is like a boat…sometimes it might rock, and you may meet storms. But most of the way it’s smooth sailings”
Hello Cutie Pie Kiyu, honey bunch! Don’t stress too much. Have fun. Enjoy life! Who needs love when you can be IN love?