two people share one, their destinies become intertwined.
They’ll remain a part of each other’s lives no matter what.”
- Legenden om paopufrukten, Riku, Kingdom Hearts

Å være bundet til hverandre med et magisk bånd. Å tilhøre hverandre, og kun hverandre. Å ikke måtte dele med andre personer. Å trenge hverandre og vite at den andre også trenger deg. All usikkerhet hviskes vekk, alle bekymringer vaskes av gårde med strømmen. Kun oss, alene. Til evigheten skiller oss ad.
Det sies at om jeg deler en paopufrukt med min utkårede, vil våre skjebner bli knyttet sammen for evig og alltid. Uansett hva som skjer, uansett hvilket utfordringer som kommer stormende imot oss og blokkerer våre veier, vil vi alltid være en del av hverandres liv. Uatskillelige. Ukomplette uten den andre halvdelen. Som Ying og Yang.

“These violent delights have violent ends
And in their triumph die, like fire and powder,
Which, as they kiss, consume.”
- Romeo og Julie, Akt II, Scene VI

Den dype og intense kjærligheten vi kjenner igjen fra klassikere som Romeo og Julie ser ut til å være som forduftet når jeg kikker på det nyinnflyttede paret over gata. Nyforelskede er de nok, men akk, så overfladisk det virker. Om et par år kommer de mest sannsynlig til å gå lei hverandre. Nå til dags skifter vi partnere like ofte som vi skifter felger på bilen vår, og skilsmissetallene er høyere enn noen sinne. Forelskelse er viktig i og for seg – det er der alt stammer fra likevel. Men å sammenligne det med den kjærligheten jeg gjerne kunne ha sett mer av, nei det er da Edward Cullen fra kjærlighetsromanen Twilight stepper inn og sier; ”You compare one small tree to the entire forest.”

Det er ikke før jeg sitter godt til rette i en av de vinrøde kinostolene i Kino1 i Skien med ei venninne at jeg finner det jeg leter etter. I filmen Enchanted møter jeg på en helt spesiell person med en sprudlende unik personlighet. Giselle, ei prinsesse som skal gifte seg med prinsen av Andalasia som hun traff så sent som i går, svinser lykkelig omkring på skjermen omringet av dyrevennene sine mens hun synger drømmende for seg selv og sine;
”I’ve been dreaming of a true love’s kiss, and a prince I hope will come with this. So to spend a life of endless bliss, just find who you love through true love’s kiss.”
Fraser som ”kjærlighet ved første blikk”, ”lykkelige alle sine dager” og ”den rette” ser ut til å dominere vokabularet hennes til de grader, og det ser neimen ikke ut til at hun bekymrer seg over at hun bare har kjent sin store kjærlighet i knappe minutter før hun tropper opp til sitt eget bryllup dagen etter. Hun simpelthen sprudler over av entusiasme over kjærlighetens kraft når hun treffer alenefar og skilsmissemegler Robert i det mindre idylliske New York etter å ha blitt lurt trill rundt av den onde stemoren til prins Edward og dumpet i den fæle virkeligheten.
”Why haven’t you married Nancy yet? You must love her, don’t you believe in true love?” spør hun forskrekket når Robert avslører at han har hatt følge med kjæresten sin i 5 år uten snurten av en ring på fingeren. At to personer som er forelsket ikke har giftet seg, anser Giselle som noe helt forferdelig. En skam er det. For ifølge Giselle er ekte kjærlighet og ”a true love’s kiss” det mektigste og viktigste på jord.

Robert på sin side har hatt så mange skilsmissesaker å hamle med på jobb at han for lenge siden har gitt opp ideen om ’den rette’.
”True love only exists in fantasies and in my daughter’s fairytales. And besides, it’s impossible to love someone that fast.” svarer han irritert når han får høre om hvordan hun møtte på prinsen sin og skulle gifte seg allerede dagen etter at de traff hverandre.
Er det virkelig slik vi moderne mennesker tenker nå til dags? Finnes det virkelig ikke ekte kjærlighet lenger? Er det bare noe vi kan oppleve i en drømmetilværelse? Bare noe vi finner i eventyr, filmer og gamle Shakespeare-stykker?
Har vi virkelig gått så langt i fornuftens ånd at vi har nektet oss selv å håpe? På en eller annen måte har det moderne, hektiske livet vårt klart å ta overhånd og sløvet våre drømmende sanser.

Det myldrer over av diverse gjøremål og avtaler som jeg så vidt får plass til i den allerede overveldende timeplanen min. Alt skal foregå i et forrykende tempo for at alt skal fungere.
Biip biip ding. Så er den ferdig, det er over på sekunder. Knapper blir trykket ned, væsken plasker støyende ned i koppen min med en fart på 0,1m/s. Den blir fortært bare minutter etter at jeg satte foten min inn på bensinstasjonen. Slik foregår det når jeg skal ha meg en kopp expresso tidlig en mandagsmorgen på Esso for å klare meg gjennom nok en lang og stressende dag.

På senteret ser jeg reklame for hurtigtørkende neglelakker, ’slank deg på 1-2-3’-kurer, og gode gamle Fjordlands har da aldri sviktet. ”Så godt, så enkelt!”
Bedrifter i dag sloss mot både tida og hverandre for å være den første til å gjøre om noe som tidligere har vært tidkrevende og vanskelig, til noe så enkelt og hurtig som mulig. Vi vil spare tid, vi vil spare penger. Og ikke minst av alt; vi vil spare krefter.
Fjordlandsmiddager sies å være ”enkle, gode og ferdige på 1-2-3”. Kan det hende at alt jeg anser som godt og behagelig en dag kan gå like hurtig og enkelt? Kan jeg finne ekte kjærlighet like enkelt og hurtig som å lage meg en Fjordlands middag for to? Er det bare et spørsmål om tid før en eller annen glup psykolog legger fram forskninger på en suveren metode for å finne sjelefrenden min på et øyeblikk? Det hadde søren meg ikke forundret meg om det ble påstått en dag. Vi ser allerede alle dating-tjenestene som florerer rundt omkring både på intraweb og i realiteten for alle som er for late til å kurtisere.
Hvor blir det av romantikken? Hvor blir det av gåtene, lekene, jakten og spenninga? Hvor blir det av ”la oss ta det langsomt, la oss nyte dette”? Alt skal foregå så fort nå for tida. Et kappløp mot tida.

Chop chop chop. Værsågod neste!

Akk, det ser stygt ut for romantikerne.

”Meet. Mate. Multiply.” sa Ewa da CRUZ da hun beskrev det å møte ’den rette’ som å gå til et jobbintervju, som et ekteskap arrangert av oss selv. Romanse og kjærlighet kommer ikke lenger i første, men i andre rekke, som hun sier. ”Vil du gifte deg? Når? Vil du ha barn? Hvor mange? Hvor vil du bo?”
Noen ganger er realiteten hard.
Om bare virkeligheten hadde vært like fantastisk som fantasien! Jeg leker med følelsene i håp om å få gjenopplevd romantikken fra de gamle klassikerne. Erstatter fargeklattene av akrylmalingen på paletten min med følelser og maler meg et bilde. Det ser riktig så fint ut der de ligger dandert på trebrikka. En klatt med lykke, en klatt med sårbarhet. En annen klatt med sjalusi her, og en annen klatt med hengivenhet der.
Hva er det jeg så til slutt skuer på lerretet? Nøkkelen til mitt hjerte? En smeltende isklump som symbol på hvordan du er den eneste som har greid å varme det forbi kokepunktet?

Hva med en paopufrukt?

Related Posts

No related posts.

This entry was posted on Thursday, March 13th, 2008 at 01:38 and is filed under Literature. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.